Historien bak Lulus Hage

Her kommer historien for deg som er interessert i å vite hvordan jeg endte opp som blomsterbonde på Nesje.

Noen ganger tar man sjansen fordi man er klar for det. Andre ganger må man satse fordi situasjonen ikke gir andre valg. Finnes det en riktig og en feil tid for å ta sjansen?

Når jeg kjenner etter tror jeg nok jeg alltid har hatt ønsket om å gjøre dette i meg.

Etter 20 år med dagdrømmer sammen med min mann og tanken på skuffelsen over å ikke ha forsøkt, var dette sjansen min. Samtidig var det flere grunner til at jeg ble sittende uten å tørre.

TRYGGHET - Det er noe godt og avslappende ved å være i en jobb med satte arbeidstider og ordnede forhold.

EGNE VALG - Veien min har alltid blitt til mens jeg har gått. Tilfeldigheter har ført meg dit jeg er og jeg har aldri egentlig hatt en plan for hvor jeg vil dra.

PERSONLIGHET - De som kjenner meg vet at jeg unødig stikker hodet mitt frem for å bli lagt merke til. Noe som sikkert er min største utfordring nå som jeg har valgt å starte for meg selv.

Jeg er fortsatt på vei et sted, men noe måtte skubbe meg i riktig retning. Og for meg som så mange andre ble pandemien et vendepunkt. Ikke fordi jeg mistet arbeidsplassen min, men fordi jeg fikk viruset. Allerede i januar 2021. Jeg ble ikke spesielt syk der og da, men begynte å merke endring da jeg normalt sett skulle bli frisk igjen. Jeg ble liksom ikke helt bra. Energinivået var lavt. Jeg ble fort sliten, hadde mye vondt i hodet og begynte å kjenne på en lammelse i pannen. Utover arbeidsdagen klarte jeg ikke å holde fokus på arbeidsoppgavene, følte meg utmattet og sammen med hodepinen tenkte jeg at dette sikkert hadde med synet og timer forran pc-skjermen å gjøre. På tide å få seg briller, tenkte jeg. Men optikeren kunne fortelle meg at synet var det ikke noe i veien med. Likevel kjente jeg at timer foran pcen ikke var bra. Så kom svimmelheten. Først som forbigående blaff, men etter en stund var jeg mer svimmel enn ikke svimmel. Det mest skremmende var da hukommelsen sviktet. Jeg kunne ikke huske hva jeg hadde gjort fra dag til dag. Jeg husket verken hva jeg skulle gjøre eller hva jeg hadde gjort. Dette i tillegg til svimmelhet, lammelse og hodepine gjorde at jeg til slutt gikk til legen for å prøve å finne ut hva som var galt.

Etter mange tester og prøver var vi også her helt lost på hva dette kunne være. Jeg ble sykemeldt. Nå var jeg var en risiko å ha på jobb og et veldig usikkert element å forholde seg til for mine kolleger. Dette var før begrepet “long Covid” var snakket så mye om i mediene, men min lege hadde plukket det opp og søkte meg inn i et studie hvor jeg virkelig fikk testet både fysikk og forstand. Dette var for meg et vendepunkt. Jeg følte endelig at noen kunne sette ord på det jeg kjente på og ikke minst fikk jeg vite at jeg ikke var alene om å kjenne på disse symptomene. I dette studiet møtte jeg så utrolig mange fine mennesker som så meg og ville hjelpe.

Gjennom våren og sommeren satt jeg timevis i hagestua og så på at hagen blomstret og barna badet mens det kjentes som om jeg satt på en evig karusell. Når jeg skulle bevege meg måtte det skje i slow motion. Svimmelheten var konstant.

Da det nærmet seg høst ville jeg så gjerne hjelpe til å få orden på hagen. Jeg begynte å rusle litt rundt og plukke på ting. Dette ble min terapi! Litt etter litt klarte jeg å røre meg mer og mer. Håpet om at jeg kunne bli bedre og å komme tilbake på jobb var der igjen.

Etter noen forsøk måtte jeg til slutt innse at dette ikke lot seg gjøre. Det meste av jobben min gikk ut på å sitte med denne skjermen og det sendte meg rett tilbake til svimmelheten og lammelsen. Det vonde var å til slutt si fra meg den trygge jobben hos en fantastisk arbeidsgiver for å se inn i fremtiden med stor usikkerhet.

I perioden som fulgte fikk jeg lov å tilbringe tid på Flovik gård sammen med dyr og ikke minst i helt utrolig omgivelser. Jeg var ikke mye til hjelp i starten, men for hver dag jeg var der føltes det som batteriene igjen ble ladet. Tenk å få lov å komme til et slikt sted bare for å være. Sakte men sikkert kunne jeg luke og rydde litt i markedshagen som var etablert på gården. Og hvem skulle trodd at jeg kunne bruke kroppen min etterhvert i timer uten å bli helt tappet av det? Jeg er så takknemlig for denne muligheten.

Jeg begynte så å fortelle verden hvilken opplevelse jeg hadde av dette. Det var da jeg forsto at dette er veie jeg skal gå fremover. Små og store ting begynte å legge seg til rette for at jeg skulle lykkes! Offentlige instanser ble med på laget, mine tidligere erfaringer kom godt med, markedshagen ble tilgjengelig og jeg kjente at jeg fikk dette til!

Frem til i dag og i fortsettelsen er det akkurat å formidle denne opplevelsen som driver meg. Dette er grunnen min. MY WHY! For her finnes det så mye godt å dele med verden. Både med tanke på hvor utrolig fint det er her vi bor, men også det å stå på bar bakke og ikke kunne bidra til hverken familie eller arbeidsliv. Fra å føle seg utilstrekkelig til å kjenne på mestring og at du faktisk er til hjelp og inspirasjon for andre.

En dag i vinter kjørte jeg av veien med bil. Det gikk helt fin og hverken jeg eller bilen fikk en skramme. Til unnsetning kom en mann med bil og slepekrok og hjalp meg opp igjen. Etterpå ville jeg komme med en bukett med blomster til han, men det sa han var helt unødvendig. PAY IT FORWARD, sa han. Og det skal jeg jammen gjøre. Med alt det fantastiske som har kommet min vei i forbindelse med Lulus Hage. 

Takk for at du leste og vi sees.